Våren har kommet tenkte en. Man kunne kjenne det luktet friskt og godt ute. Men da man skulle lufte sengetøyet kjente man at det var merkelig kaldt for å være vår og man tenkte: "Snø! Tenk om det begynner å snø!"
Ikke lenge etter, da man hadde satt seg ned foran sin data for å importere litt musikk, kom snøen dalende ute. Det snør og det snør i det uendelige. "Tar det aldri slutt?" sier noen. Det er de som føler seg innestengt. Andre igjen nyter innelivet. Mens de mest vågale våger seg ut i snøværet, på tross av at det ble sagt at man burde holde seg innendørs!
Det er ikke en av oss, men man vet at det er noen der som er utendørs. Man vet noen er ute til alle døgnets tider og årstider, i vær og vind. Det bare vet man, og særlig på denne tiden. For det er da tross alt påske.
Så kommer sola og da er håpet om en vår i gang igjen. Det er da man tenker at våren (i hvert fall snart) er kommet. Det er bare det at den ikke velger å komme i dag. Den vil at vi skal smake på følelsen av at det kommer en vår. Den vil at vi skal vite at det vil bli varmere, men at man skal lære seg å være tålmodig og vente på den. For i neste øyeblikk så snør det jammen like så mye igjen. Det er, for noen, en tålmodighetsprøve.
Dette snøværet varte i minst to dager uten stopp. Værvaslingen var at det ville bli nedbør. Det ville bli muligheter for snø, regn og sludd, og det man visste helt sikkert var at det ville bli nedbør. Ingen tvil om det. Men det de ikke kunne varsle var noen strålende øyeblikk med sol og blå himmel, som vedvarte lenger enn det ble formidlet.
Det er en påskefrokost i Molde. Eggene serveres til hver enkelt rundt bordet. Alle vil ha hvert sitt egg, tilberedt på litt forskjellige måter. Én vil ha bløtkokt, resten vil ha egget tilberedt "smilende" (Ikke hardkokt, litt bløtt, men ikke flytende). Ingen vil ha hardkokt, ikke i dag og som regel ikke ellers heller.
I disse stunder, begynner man kanskje å tenke på barndommen. Man tenker; "Hva er det som er annerledes med påsken nå enn før? Hva er det som gjør at denne påsken føles annerledes ut enn da man var barn? Kan det tenkes det var de mange turene man gikk på ski? De gangene hvor man hadde med seg både kvikklunsj og appelsin og satt seg opp i fjellkanten og nøt livet? Det var tider det! Men hvor blir det av denne gleden? Denne barnslige gleden man fikk før? Har de nye apparatene ødelagt den naturlige gleden ved å gå ut på tur, gå på ski, ake osv? Eller er det bare ren latskap; man vil gjøre alt annet enn å slite seg ut?"
Vel, for de som har det slik, er det nok slike spørsmål man bør stille seg. Innerst inne vet du selv hva du har å innse. Kun du vet hva du har å gjøre, men klarer du å få deg selv til å ta det første steget?
